Ei nett-TV-anbefaling og litt flere "ting".

Selv om jeg er sykepleier av yrke "nå til dags" har jeg ei lang utdanning og noen års arbeidserfaring fra landbruket bak meg.  Dessuten bor jeg jo midt oppi det.  I ledige stunder, som nå i mammaperm, er det alltid landbruket jeg føler at jeg hører hjemme i, mens helsevesenet bare er noe jeg driver med.  Det hørtes kanskje ikke så kult ut for den som risikerer å bli pasienten min da, men jeg føler jeg gjør en hederlig innsats på helsevesenjobben også altså ;)  I går kveld dumpa jeg over dette programmet på nrk.no igjen.  Jeg har sett det før nemlig.  Har fortiden vår en framtid?  For snålinger som meg som interesserer seg for landbruk, kulturlandskap og "det gamle" er dette interessante tanker om hvordan landbruket og bygdenorge er, var og skal/bør/kan bli, ispedd en god del vakre gamle hus til inspirasjon.  Det er mao ikke et program bare for den lille gruppa "bønder", men bør være interessant for alle som er opptatt av hvordan vi forvalter kulturarven vår. 

Jeg sier ikke at programmet sitter på fasitsvaret, men det tar opp en del aktuelle problemstillinger, og skisserer noen mulige løsninger.  Og det er vel der man må starte.  Problemet med avfolking og igjengroing er stort og mangfoldig, og det må vel nesten svaret bli også.  Viktig er det i alle fall å ta vare på dyrkajorda og dermed matproduksjonen.  Kunnskapen og evnen til å høste og leve av det vårt naturgrunnlaget kan by oss må vi ta vare på.  Ja til et levende landbruk!  Og ja til å ta vare på gamle bygninger og alt det andre fine kulturarven vår rommer.

Jeg får vondt i hjertet mitt når jeg ser alle husene som forfaller når jeg farter rundt i bygdenorge.  Jeg skulle så gjerne tatt vare på absolutt alle sammen.  Tenk for et slit det var å bygge dem!  Vi opplevde egen byggeperiode som slitsom.  En byggeperiode hvor de fleste av materialene kom levert på døra, ferdige til bruk.  Gubbens farfar grov ut tomta til sitt barndomshjem for hånd i 1946.  Grov med spade, sprengte i den stive blåleira og transporterte massene ut av hullet med hest og slede.  I 1946!! Alle som har tatt i en spade og forflytta mer enn et par spadetak med jord eller sand vet at det er TUNGT!  Å flytte blåleire med spade i slikt omfang som det han gjorde den gangen ville blitt betegna som ekstremsport i dag tror jeg.  Da han bygde nytt hus på nabogården til seg selv, kona og de tre ungene i 1964, hadde de noe maskinhjelp.  Det er med andre ord ikke mange generasjonene siden ALT ble gjort for hånd.  Jeg tenkte en del på det der jeg sto med den elektriske kappsaga og kappa panel i mengder mens vi bygde. Jeg hadde insistert på ekte trepanel fordi det er finest men fikk en del motbør på det, fordi MDF-plater er "like fint" og "så innmari enkelt".  Alt trenger vel ikke være så forbaska enkelt alltid?  Vi er et rikt land og en makelig anlagt befolkning.  Meg selv inkludert!  Men å forkaste egen kulturarv og kunnskaper om "hvordan overleve" og la landbruksarealet og de gamle husene noen har rydda og bygd for hånd en gang i "gamledager" gro igjen er nok ikke særlig smart.  Forsøk å koke mettende suppe på oljepenger!  Det er ikke sikkert resten av verden vil forsyne oss med mat i all framtid.  Det kan være at vi en dag plutselig trenger lokalkunnskapen og dyrkajorda igjen...

Innimellom fabuleringene om matvaresikkerhet og ivaretakelse av kulturarven opererer jeg på det litt mer overfladiske planet.  Vi mangler lamper på stua.  Etter tordentalen over her burde jeg selvsagt dyrka lin og vevd egne lampeskjermer til mine selvsmidde lamper, men det skal jeg altså ikke...  Jeg tror faktisk jeg skal på Ikea for å kjøpe disse: 


Vegglampen Årstid fra Ikea til 179 kroner/stk. 

Og når jeg likevel drar dit skal jeg vurdere om jeg skal spandere på meg selv ei ny gryte.  Jeg har jo bursdag snart må vite.  Jeg har sett denne live, og blåfargen er nydelig,  Så kunne jeg jo innvie gryta med en runde fårikål. Stort norskere enn det blir det vel ikke.