Radiosøppel

Min aller første radio var en liten boks av en sak, helt uten lys og display, som sto på rommet mitt i rekkehuset hvor jeg vokste opp på 80-tallet.  Den var flittig brukt, først til barnetimen, senere til P3`s ungdomsprogrammer og så til nyheter og den slags  mer voksne greier.  Den hadde mulighet for å pre-innstille fire kanaler, men det aller kuleste var at om jeg trykte ned to kanalknappene samtidig spratt alle opp og vips kunne jeg ta inn andre bølgelengder.  Vi hadde en del morsomheter med å avlytte arbeiderne som grov kabler like ved oss en periode og som kommuniserte på walkietalkie.  I dag gjør den svarte gamle boksen tjeneste i feriehuset til mamma og pappa.  Og ja, det er stadig mulig å ta inn walkietalkiene!

I 1994 vant foreldrene mine et kjøleskap til å ha i baksetet på bilen.  Det var ikke særlig aktuelt å bruke, så det ble veksla inn i et stereoanlegg som jeg kunne ha på rommet mitt.  Snakk om oppgradering!!  Året etter ble det med meg da jeg flytta på internat og leverte musikk både fra CD og kassett, men også radio.  MYE radio! Særlig Irma 1000 i langfri, det var saker det!  Nå står det på rommet til minstemann og gjør tjeneste der når mor syr eller rydder og vil høre på radio.

Så gjorde jeg landbruksstudent av meg.  Med det kom det behov for hørselvern, og på et eller annet tidspunkt gikk jeg til anskaffelse av hørselvern med radio.  Det er stadig i bruk, nå som den ultimate husmorflukten.  På med hørselvern, still inn radioen, sett i gang med støyende arbeid, og vips så er jeg HELT alene!  Ungene trenger ikke inn til meg, og gubben må finne seg i å være alenefar den stunda mor jobber.  Du skal ikke se bort i fra at dette har vært bra for likestillinga i heimen.

Med unger kom det trilleturer og med trilleturene kom ønsket om radio på ørene når jeg gikk med vil ikke sove-ungen min langs stille landeveier.  Løsninga ble en lett, bittelitenliten mP3-spiller som i tillegg til forhåndsopplasta musikk, også kunne gi meg nyhetsoppdateringer i et forsøk på å ikke la ammetåka kvele meg helt.  Den er fortsatt med meg på turer her og der selv om trilleturene er et tilbakelagt stadium.

Nytt hus, ny radio.  En trehvit ganske fin sak som ble kjøkkenradio da vi flytta inn i nyhuset vårt.  Det er den vi bruker aller mest men nå fusker den dessverre.  Det er vel den eneste radioen jeg har opplevd noen sinne at har slutta å fungere.

I 1999 flytta jeg som sistemann ut fra et stort, privat hybelhus.  En småsur hybelvert befalte: ”Tømmer dere ikke ALT før dere drar så sender jeg regning”.  Vel, sistemann tok ansvar og fra den utflyttinga har jeg en kommode, ei støpjernspanne og radio.  Det er oppussingsradioen vår.  Du vet, en sånn som slenger med hvor som helst.  Ned kjelleren under støping av gulv, ut i stillaset når huset skal males og midt i sagflisa fra kappsaga blant annet da stua fikk nytt panel.  Trenger kanskje ikke fortelle at den er høyt elska, for få ting er kjedeligere enn ensomt arbeid i påtvunget stillhet.

Eldstefrøkna ble større og ønska seg musikk på rommet.  Svigers hadde akkurat byltta til større og bedre stereoanlegg på stua og frøkna overtok dette.  Det brukes bittelitt til CD`er og masse til radiolytting når det vaskes og ryddes på loftsgangen.  Sammen med stereoanlegget fra 1994 gir det radio sømløst fra rom til rom i hele soveromsetasjen. 

Gubbens gamle klokkeradio fra barndommen er i daglig bruk.  Hver morgen gjør tjeneste som flyalarm så vi kommer oss opp.  På roligere morgener eller kvelder hvor vi legger oss tidlig er det hyggelig å sette på radio og våkne eller sovne til det radioen måtte ha å by på.

I november i fjor bytta vi til ny bil.  Ja NY bil!  Levert med FM-radio. 

Gubbens jobbil fra 2011 har også FM. 

I tillegg er det FM-mottakere i telefonene våre, i de to største ungenes mP3 spillere som brukes på bilturer (fordi radio og musikk er bedre enn film når vi utforsker landet mener mor), i forsterkeren på stereoanlegget på stua, i den minilille batteriradioen jeg en gang vant (og som fram til  jeg tror den døde under ei regnskur i fjor var radio i dukkestua i hagen), i radioen på jobb, i den gamle radioen som fulgte med hytta vi kjøpte for to år siden (som har ei isoporkule på antenna så ikke den forrige nestenblinde eieren skulle skade seg på den), osv...  Det vi ikke har er radio i dusjkabinettet, radio innebygd i kjøkkeninnredninga og andre umulige steder jeg har lært den siste at er plasser man kan ha en radio.  Ei heller har vi radioer som er antikvariske eller på annen måte spesielt fine eller kostbare. 

Og det er jo bra, for nå blir jo alt dette søppel.  Stortingsflertallet har i sin visdom funnet ut at FM er avleggs.  I dette tilfellet betyr "avleggs" at med mindre du investerer i en DAB-adapter (en dings  til en tusenlapp pr stk med lys og antenne som kan kobles til radioen) så er radioene forvandla fra funksjonelle, gode og erfaringsmessig nesten evigvarende apparater - til søppel.  Innovasjon (eller hva det nå er) er sikkert på både nyttig og ikke minst toppmoderne.  Men det har altså sin pris! Jeg må gå til anskaffelse av nye radioer for å erstatte mange av de eldgamle evigvarende.  Dette trolig til glede for DAB-ivrige radioprodusenter.  Ikke så mye til glede for naturen, for denne gangen kan det se ut som det er naturen som betaler den høyeste prisen for "innovasjonen". 


I tillegg kommer selvsagt spørsmål som beredskap, dekning pr geografi eller innbyggere, økonomiske konsekvenser, trafikksikkerhet når alskens adaptere skal monteres og så fikles med i biler.  Høyaktuelle tema for debatt!  Kanskje kan man bli enig om noe av det.  Å debattere seg bort fra det søppelberget er imidlertid ikke mulig. 

Jeg har posta mine radioer på Instagram.  Legg gjerne inn din med enmeknaggen #radiosøppel for å vise hva du har i bruk men som nå med en votering i Stortingssalen snart kan endres fra funksjonell vare til søppel.

Konsertpulsvarmere

Ane spilte i kirka både i førjulstida og romjula.  Kirka i bygda vår er veldig gammel og ofte veldig kald og første gang vi var der på øving frøys hun fryktelig.  Det frista med bobledress og digert skjerf men det er liksom litt begrensa hva man kan kle på seg når man spiller fiolin.  Vi fikk et tips om å ta på pulsvarmere neste gang og det er nok et riktig bra tips. 

Så da ble det pulsvarmere da.  Absolutt enkleste sort og gjort på to korte kvelder.  Litt kjedelig med svart (og litt krevende å strikke svart på mørke kvelder i dårlig lys) men konsertantrekket for øvrig er svart så da måtte det bli sånn.

Konsertpulsvarmere

Garn:  Mitu fra Rauma. 50%ull 50% alpakka
Pinne: Strømpepinne 4 (jeg strikker stamt, strikker du løst kan du kanskje gå ned 0,5-1)
Garnforbruk: 31 gram.
Str:  One size fits all sånn ca.  De passer i alle fall både toåringens hender og mine normalstore damehender.

Legg opp 40 masker, fordel på fire pinner og strikk vrangbord 2 rett og 2 vrang rundt.
Strikk til de måler ca 15 cm. Kontrollvei gjerne nøstet så du er sikker på at du har igjen minst halvparten så du har nok garn til den andre. Alternativt kan du starte i begge ender av nøstes om du har to sett pinner i rett størrelse.  Fell LØST av i vrangbord.  Fest tråder. Vips: Ferdig!

Mitu var et nytt bekjentskap.  Det er glatt og litt "fast" spunnet sånn at strukturen i vrangborden virkelig kommer til sin rett.  Men de ble myke og gode og Ane har tatt dem i bruk og er godt fornøyd.

Mer helgearbeid? #neitakk!

"Har du fri den dagen vi skal spise kremboller, mamma?"

... spurte min åtte år gamle sønn for noen dager siden. Og til den som måtte være i tvil så er det altså fastelavnssøndag vi prater om her. Krembolledagen! Et høydepunkt i februar hjemme hos oss i alle fall.

Svaret? "Nei jeg har ikke det, Ola. Jeg skal jobbe. Men kanskje du og pappa kan bake, og så kan vi spise kremboller når jeg har stått opp?" Jo da, de kunne det. I år også. I fjor jobba jeg nemlig også på krembolledagen. Med svart samvittighet la jeg meg, halvt i svime etter nattevakta, og innså at krembollene hang i en syltynn tråd. Med store, forundra og etterhvert litt våte øyne våkna jeg til deilig lukt av gjærbakst og kardemomme og forsto at gubben hadde bakt boller og hadde kremen og sjokoladesausen klar! 

Fint for likestillinga i heimen kan man kanskje si. Jo da, bevares. Men akkurat likestillinga i heimen bekymrer meg særdeles lite, for denne gubben har ordna hjemme alene før. På julaften da jeg dro på nattevakt da siste gave var pakka opp og gubben dro hjem alene til legging av hypre unger og deretter en pils i ensomhet i sofaen. Eller første juledag da jeg stupte i seng og han sto opp og dro i julefrokost med ungene. Eller 17. mai da ha sto opp alene med dem klokka sju, fletta hår og festa søljer og filma da de gikk i skoletoget så jeg skulle få se senere. 

Sånn er livet. Jeg visste da jeg valgte utdanning for et drøyt tiår siden at det ville bli helgejobb av valget mitt. Jeg tror nok likevel ikke helt jeg forsto hvordan alt fraværet ville føles. På kroppen, på mammahjertet, på forholdet til gubben og ungene. Hva det ville by på av utfordringer med å få arrangert den familiebursdagen som har stått på vent ei stund, hvordan det ville prege livet denne mangelen av normal rytme gjennom døgnet og gjennom uka. Det har vært tider jeg har vært nær ved å pælme smarttelefonen i veggen på fredagskveldene i frustrasjon over Facebook og Instagram som flommer over av "jippi, endelig helg"-meldinger og bilder av fylte rødvinsglass. Og det har vært stunder hvor jeg passe sliten og "mett" av jobbsituasjonen min har sittet og sett TV med depresiv mine og kommentert folkene på skjermen: "Du har dagjobb, og du har dagjobb, og du har dagjobb..." og lurt på hva galt jeg selv egentlig hadde gjort som er stuck med å jobbe så merkelige tider. Men så lever jeg videre med det. Og takket være knakende flotte kolleger og interessante arbeidsoppgaver så er også arbeidshelger blitt en slags vane og noe som er en del av livet. De kommer rytmisk, hver tredje helg og er der hele året. Sommer som vinter. Gjennom ferietid og juleforberedelser, solvarme vårdager og slappe mørketidsmåneder. I tillegg kommer alle de røde dagene hvor det også er behov for sånne som meg. På jobb altså.

Gubben har fått høre mange mange mange ganger hvor usedvanlig mye det betød for mammahjertet mitt og krembolleentusiasmen min at han stilte med de bollene i fjor, og jeg har hinta nokså kraftig om en ønskereprise i år. Han klarer nok det og Ola skal sikkert få en fin bakeopplevelse med sin far og gode kremboller til dessert. Og jeg overlever nok fraværet fra familien gjennom arbeidshelga denne gangen også. For sånn er livet mitt. Tredjehver helg sammen med de hyggelige folkene på jobb har blitt en vane. Men mer får du ikke! Ikke om du maser aldri så mye. Og gudene skal vite at det mases! Bare "noen flere" bare "litt mer". Svært ofte ønsker/forslag/krav framsatt av folk som selv har ordna seg med fri alle helger og alle røde dager. Arbeidsgivere, politikere, forståsegpåere... Men mer av meg får dere ikke. Det skjer ikke! Krever du enda mer får du finne deg en annen sykepleier. Jeg har et par bakeprosjekt på gang. 

#neitakk